Til innhold

Salmonider

Oppdrett av atlantisk laks (Salmo salar) i sjømerder startet i Norge på 60-tallet. Oppdretterne gjorde raskt suksess, og dette førte til at oppdrett av atlantisk laks også ble utviklet og etablert i Skottland, Irland, Færøyene, USA, Canada, Chile og Australia.

Atlantisk laks

 

I dag produseres omtrent 2,6 millioner tonn atlantisk laks verden over – og Norge er den største produsenten (omtrent 1,36 millioner tonn i 2019), tett fulgt av Chile.

 

De viktigste årsakene til at denne oppdrettsfisken har vært en suksess er den høye markedsverdien kombinert med fiskens evne til å tilpasse seg ulike miljøer og håndteringsmetoder. Som nesten all annen fisk i laksefamilien er atlantisk laks anadrom. Det betyr at den starter sin livssyklus i ferskvann der den tilbringer sine første leveår (1–6), før den migrerer til saltvann. Deretter fullfører den sin livssyklus ved at den vandrer tilbake til ferskvann for å gyte. Dette gjenskapes i kommersiell produksjon av atlantisk laks, som starter sin livssyklus i ferskvannskar. De befruktede eggene holdes i karene til eggene er klekket og ungfisken begynner å spise. Når de er store nok, settes de ut i sjømerder som smolt. I ferskvannsfasen blir hver fisk vaksinert før smoltifiseringsprosessen starter, slik at den er godt forberedt på et nytt liv i saltvann.

 

Regnbueørret

 

Regnbueørret (Oncorynchus mykiss) er en av de vanligste ferskvannsfiskene som det drives oppdrett av i Europa, USA og Midtøsten. Markedet for denne fisken er i praksis delt i to – et marked for små regnbueørret og et for store. De små ørretene holdes i ferskvann, mens oppdrett av de store foregår omtrent på samme måte som atlantisk laks. De største produsentene av stor regnbueørret er Chile, Færøyene, Skottland, Danmark og Norge.

 

Utfordringer innen oppdrett av laksefisk

 

I løpet av de første tiårene med oppdrett av laksefisk i sjømerder stod den nye industrien overfor en rekke utfordringer knyttet til bakterie- og virusinfeksjoner, i tillegg til parasitter og mykotisk agens. Dette ga forsinket vekst, høy dødelighet og utstrakt bruk av antibiotika og antiparasittære midler.

 

Tidlig på 90-tallet introduserte PHARMAQ sin første oljebaserte injeksjonsvaksine, noe som virkelig revolusjonerte håndteringen av fiskehelse. Den oljebaserte furunkulosevaksinen ble utviklet til en multivalent vaksine i 1992, noe som sikret beskyttelse mot tre typer vibriobakterier. En femte komponent som beskytter mot vintersår (Moritella viscosa), ble inkludert i vaksinen i 1996. I 1997 ble den første sekskomponentvaksinen lansert, inkludert en IPN-komponent.

 

Takket være introduksjonen av oljebaserte vaksiner kunne den sykdomsplagede industrien gå fra intensiv og utstrakt bruk av antibiotika til forebygging og beskyttelse gjennom regelmessig vaksinering. Effektiv vaksinering har sannsynligvis vært den viktigste faktoren for vekst i den globale oppdrettsnæringen og har bidratt til at industrien har gått fra å produsere omtrent 250 000 tonn i 1990 til 2 500 000 tonn i 2018.

 

Laksefisk og redusert bruk av antibiotika

 

Introduksjonen av vaksiner har gjort det mulig for oppdrettsnæringen å redusere den totale bruken av antibiotika. Sammenlignet med 1987 har den norske oppdrettsnæringen redusert bruken av antibiotika med hele 99,8 % per tonn produsert laks og ørret. I 2019 brukte man i Norge kun 222 kg antibiotika i produksjonen av 1,3 millioner tonn laks og ørret.

 

Siden introduksjonen av oljebaserte vaksiner er flere milliarder laksefisk verden over blitt injisert med vaksiner fra PHARMAQ.